At jeg stod midt i oppoverbakke visste jeg. Men at bakketoppen borti gata skulle bli en slik stor ressurs for meg, kom uventet. Kan motbakken også bli din lykkeutløser i det nye året?

_{Min erfaring er at hjernetåka blir liggende igjen nederst i bakken og jeg kan gå lettet videre etter en 4×4 økt. Foto: Simon Skafar}

Når menopausen bringer utmattelse, smerter, hjernetåke, angst og en dæsj depresjon, kan sofaen bli ualminnelig attraktiv. Slik den var for meg en tid. Men heldigvis finnes det venninner og mange fine bakketopper både i nabolaget og i verden forøvrig.

Jeg hadde trent styrketrening på det lokale treningssenteret, jogget og gått turer regelmessig før. Men i menopausen hvor jeg nå befant meg, kjentes joggingen i den vanligvis så attraktive flatmark-løypa mest som trampolinehopping på urinblære under konstant trykk. Knærne var blitt teltstenger som truet med akutt breakdown. Mitt sosiale behov var redusert til under null. Enhver fysisk og sosial aktivitet kjentes egentlig like bratt som Mount Everest. Mingling blant svette vektløftere på treningssenteret var absolutt hinsides, selv om nettopp styrketrening var det som ble anbefalt mest for menopausale kvinner som meg. I en avisartikkel snappet jeg opp noen uttalelser fra overlege Guri Majak ved kvinneklinikken i Oslo; som uttalte at det ligger et uforløst potensiale for et bedre liv hos mange kvinner. Jeg nikket samtykkende. Hun belyste den hormonelle koden for å komme dit, og ja, kodenøkkelen åpnet menopause-låsen og veltet meg ut av sofaen. Men du kommer ikke hele veien til saligheten med hormontilskudd. I hvert fall ikke jeg. Heldigvis har jeg også en venninne som spurte; har du en oppoverbakke i nærheten?

Det hadde jeg fortrengt

Først svarte jeg faktisk benektende. Nei, jeg hadde ingen bakke i nærheten. Ingen jeg kunne komme på. At det faktisk lå innbakt en bakketopp i min tidligere hverdagslige joggeløype, hadde jeg åpenbart fortrengt. Den bakketoppen hadde jeg opplevd som et hinder; et nederlag som jeg måtte gå i stedet for å jogge. Så den var ikke gøy. Kanskje nettopp derfor var den visket ut av min hukommelse. Men min venninne mente jeg måtte få øynene opp for de muligheter bakketopper representerte. Selv hadde hun kjøpt pulsklokke, og følte seg kjemperask. Hun hadde også en artikkel underveis; hadde snakket med forskere om fantastiske resultater, og noen kritikere. Jeg snappet opp noe om NTNU, intervaller og 4×4. Det ga gjenklang i hodet; for med egen tilpasset intervall teknikk hadde jeg alltid gjennomført min joggeløype på flatmark med hell. Det var en sløyfe hvor jeg alltid vekslet mellom å løpe fort, saktere og å gå. Det var ren overlevelsesstrategi. Bare slik kunne jeg gjennomføre. Men nå klarte jeg altså ikke det heller.

Du vil ikke tro hva jeg fant

På en finværsdag hvor jeg følte meg ganske bra, så tok jeg likevel joggeskoene på og gjorde min store oppdagelse. Joda, det lå en bakketopp i nabolaget. Faktisk et riktig bra eksemplar like i nærheten og inkludert i min tidligere joggeløype! Jammen flaks ja, tenkte jeg megetsigende og tok noen steg oppover. Jeg talte dem og kom til at bakken måtte være omlag åtti meter lang og med en bra stigning; asfaltert og med minimal trafikk da den var enveiskjørt, og kun tilknyttet noen få husoppkjørsler. Ikke noe sosialt press heller, med andre ord. Så hva gjorde jeg stående i mitt livs motbakke? Jo jeg gikk for min venninnes råd; den treningen som jeg nå opplever gir best utbytte på kortest mulig tid og med minst mulig belastning-fysisk og sosialt. Jeg har fått erfare at verken knær eller blære bråker i oppoverbakke, og fint lite når jeg sakte spaserer ned åttimeters-bakken min. Jeg har også lært at det går helt fint å løpe oppoverbakke når jeg vet at løpeløypa stopper der, og jeg etter få minutter kan gå ned og hjem hvis jeg vil. Fire ganger fire minutter ideelt.

– Ja, det løsner!

Jeg har aldri talt minuttene det tar å løpe opp min bakke. Men etter en kort fem minutters vandre/løpetur til bakken; tar jeg sats, og løper så godt jeg kan -med beina i det som kjennes som sirup-de 80 bakkemeterne opp. Har stor tyngdefølelse underveis og puls -hiver etter pusten- og vel oppe snur jeg, og går rolig med stor lettelse ned igjen. Så ny sats i bunnen av bakken- løper opp igjen- og da begynner beina å løsne fra sirupen (!) Det går bedre utrolig nok- og jeg når toppen igjen- snur og går sakte helt ned. Så løper jeg opp igjen, nå med enda lettere -utrolig nok- steg de første femti meterne, men så ny sirup. Jeg hiver etter pusten så det river i halsen. Går ned. Så den absolutte tyngste fjerde oppturen; hvor sirup er blitt til tunge lodd festet til beina. Men jeg kommer meg opp hele bakken på en eller annen måte, og kjenner samtidig som jeg hiver etter luft -og hjertet vil banke seg ut av brystet- at hjernetåka, angsten og depresjonen fordamper. Etterhvert som pusten normaliseres, fylles hjernen med klarhet, lyst, letthet og lykke som følger meg hele spaserturen gjennom gammel joggeløype hjem, og videre noen timer ved skrivepulten.

Ungdomskilden?

Men akkurat hva denne bakketreningen gjør med hjernetåke, depresjon, angst og andre uhumskheter bragt med av hormonelle endringer i overgangsalder, har jeg funnet fint lite om i forskningen. Konseptet ble introdusert av professorene Jan Helgerud og Jan Hoff ved NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) på begynnelsen av 2000-tallet. De har stor fokus på hvilke fordeler treningen har på hjertet. De fleste treningssentre har i dag 4×4-trening på programmet, og Ingebrigtsenbrødrene gjør den på sin måte hver lørdag! Forskerne kaller det ungdomskilden.

– Intensiv intervalltrening øker hjertets kapasitet til å pumpe blod. Gjør man to slike treningsøkter i uka, vil hver økt forbedre det maksimale oksygenopptaket med en halv prosent. Gjør man dette i ti-tolv uker vil man få hjertekapasitet som en gjennomsnittlig 20-åring, sier Helgerud i Forskning.no artikkel om emnet.

Om man ellers tilbringer litt tid i sofaen foran TV-en, er ikke så farlig, ifølge de to forskerne som finner at økt hjertekapasitet reduserer risikoen for sykdommer, og gjør en i stand til et mer aktivt liv.

Min beste allierte

For min egen del så kan jeg si at motbakken i mitt nabolag utrolig nok, og svært raskt har blitt min beste allierte for oppnåelse av den lykke og mestringsfølelse som god treningsinnsats kan gi. Fysisk aktivitet påvirker nemlig signalstoffer i hjernen, blant annet serotonin, dopamin og noradrenalin. Disse signalstoffene regulerer stemningsleie, søvn og kognitiv funksjon. Fysisk aktivitet frisetter også endorfiner, som gir oss euforiske følelser.

– Dette påvirker humøret vårt og fører til at vi opplever en lykkefølelse både på kort sikt når vi har trent, og trolig også på lengre sikt, sier forsker Eva Hilland som har doktorgrad i klinisk nevrovitenskap, og forsker på psykiske lidelser ved Oslo Met. Så da er jeg nok ikke helt på jordet. Men godt plassert i bakken.

Ditt eget valg

Om dette er noe som passer for deg, må du selv vurdere etter form og helse. Hilland er ikke så opptatt av hvilken type trening vi velger, men at vi er aktive.

– Noen personer vil ha stort utbytte av å gå en tur i skogen i moderat tempo. Noen trener yoga, mens andre igjen opplever at tøffe løpeøkter og styrketrening er det som gir dem mest. Viktigst av alt. Den treningen som faktisk blir gjennomført, er den beste treningen, sier forskeren i artikkelen Fysisk aktivitet styrker hjernen fra Oslo Met.

Da gjenstår det bare å ønske deg et lykkelig 2025!

Beste hilsen Bente!

Fakta: 4×4 intervaller

• Etter ti minutters oppvarming løpes fire minutter med en intensitet tilsvarende 85-95 prosent av maksimal hjertefrekvens. Dette gjentas fire ganger, med tre minutters aktiv pause mellom intervallene. Avsluttes med fire minutters rolig løping.
• Konseptet «4×4» intervalltrening ble introdusert av professorene Jan Helgerud og Jan Hoff ved NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) på begynnelsen av 2000-tallet. Disse forskerne, sammen med professor Ulrik Wisløff, var sentrale i utviklingen av denne treningsformen
• Deres studier viste en betydelig økning i oksygenopptak hos såvel hjertesyke pasienter som moderat trente studenter og profesjonelle fotballspillere.
• Bakgrunnen for at denne typen trening anbefales er at den øker hjertes pumpekapasitet.
• Det tar 1-2 minutter før man oppnår full blodgjennomstrømning i hjertet, og skal kapasiteten øke må hjertet være helt fylt med blod i noen minutter. Blir intervallene for korte, vil man ikke oppnå maksimal blodgjennomstrømning, blir de for lange vil intensiteten, og dermed effekten, falle. Kilde: NTNU

Kom gjerne med innspill til saken i kommentarfeltet under. Kun innspill med fullt navn vil bli publisert, hvis ikke det foreligger særskilte hensyn. Kommentarfeltet redigeres etter Pressens Vær Varsom plakat. Det vil blant annet si at personangrep ikke publiseres. Heller ikke innlegg som kan forstås som ren produktmarkedsføring . Skulle det foreligge påstander mot institusjoner, bedrifter eller tilsvarende, så settes innlegget på vent inntil Kvinneresepten.no har fått innhentet tilsvar fra respektive.