Bokomtale: Den er nå trykket i tredje opplag. Forfatter og sykepleier Liv Bjørnhaug Johansen forteller enkelt og sterkt om oss «i den andre kroppen», og hvorfor vi ikke passer inn. Men er det håp?

Kanskje kommer hun til et forsamlingshus nær deg. Da bør du bruke anledningen til å høre Liv Bjørnhaug Johansen selv. Men les gjerne boka hennes før du tar din neste legekonsultasjon, pille eller vaksinasjon. Boka Diagnose:Kvinne-hvordan kvinnehelse havnet i medisinens blindsone, kom ut første gang i oktober-23. Samme år Kvinnehelserapporten «Den store forskjellen» ble overlevert regjeringen. Denne tok spranget fra individ-nivå til en helhetlig analyse av systemet vi som kvinner møter. Det var en øyeåpner; plutselig forstod jeg hvorfor det tok så mange år å få relevant hjelp. Og at jeg ikke var alene.

Vi finner endel av de samme momentene i Johansens bok som i Kvinnehelserapporten. Det er avsløringen av systemet bak; dette som gjør det kvinnelige individet så fremmedgjort i helsesystemet. Men i kortform, og belyst gjennom nære møter med kvinner som forteller sin historie.

Gjennom knappe 200 sider, nesten like mange referanser og fire kapitler i en liten paperback, tar forfatteren oss med på kino, leverer ut 3D pasientbrillene som vi skal ha på nesen, og ruller film. Selv om vi på forhånd har gjort oss opp et bilde av hva som kommer, så blir det en sterk opplevelse i kinosetet. Kvinne etter kvinne foran oss skildrer sitt smertehelvete gjennom år, kampen for å bli hørt og trodd av leger og sykepleiere, kampen for en korrekt diagnose, behandling, samt hjelp fra NAV. Underveis får vi forfatterens deltagende observasjoner som sykepleier i helsevesenet, og eget kvinneliv. Det følger klipp fra forskning og samfunnsliv som forklarer, bekrefter og i noen tilfeller avkrefter.

Ganske raskt siger et svært ubehag inn. Én ting er at vi kan ha levd under en ideologi som hindret kvinneforskning og dermed ga legene tomme manualer. En ganske annen ting er det om helsevesenet og de som produserer våre medisiner og vaksiner faktisk har kunnskap, men ikke bruker den. Det kan være andre hensyn som slår inn inkludert statushierarki og økonomiske insentiver, forstår vi.

«Annie Thora levde med voldsomme smerter i mer enn 15 år. Smertene kunne vært unngått om noen hadde oppdaget at hun hadde endometriose, en vanlig kvinnesykdom. Cathrine fikk høre at hun innbilte seg de kroppslige plagene sine. Først etter flere år som kasteball i systemet, ble det oppdaget at hun hadde en alvorlig fysisk lidelse. Britta måtte bli 30 år før hun ble diagnostisert med adhd og fikk en behandling som hjalp henne. Symptomene passet ikke med diagnosekriteriene, som har blitt utviklet med menn som mal», går det frem av bokas forhåndsomtale.

«Hovedvekten i denne boka er basert på intervjuer med kvinner som på ulike måter har lidd under mannssentreringen i medisinen. Jeg har ikke lett etter spesielle eller oppsiktsvekkende historier, jeg har bare henvendt meg til kvinner med helseutfordringer i mitt eget nærmiljø, og bedt dem fortelle om sine møter med helsevesenet. Når jeg gjenforteller deres historier, gjør jeg det sånn som de har fortalt det til meg. Det er deres opplevelser av situasjonene og deres perspektiver jeg har lagt til grunn i mine refleksjoner og analyser. Deler av historiene deres vil framstå annerledes om de skulle gjenfortelles av helsepersonellet som har fulgt dem opp, eller ved å gå gjennom helsejournalene deres. At kvinners fortellinger om sin egen sykdom og helseproblemer skiller seg fra helsevesenets beskrivelse av det samme, er ikke så uvanlig. Det er en del av problemet. En vesentlig del av hindringene kvinner møter på i helsetjenestene, er at deres virkelighetsbeskrivelser blir trukket i tvil. Mange opplever at at framstillingene blir mistrodd eller bagatellisert», skriver forfatteren som avviser at fortellingene er unike.

-(…) opplevelsene kvinnene jeg har møtt, har fortalt meg om, er ikke unike. Tvert imot. Utfordringene de har støtt på , og systemsvikten de forteller om , finner jeg også igjen i forskning om kvinners møter med helsevesenet, i andres fortellinger, i litteratur om kvinnehelse og i media. Det har derfor vært et poeng for meg å gjengi historiene slik kvinnene skildrer dem, skriver Johansen i bokas innledende kapittel.

For meg skjer det raskt en identifisering med de andre kvinnenes fortellinger, noe også forfatteren selv kjenner på.

» Jeg skriver ikke denne boka som en objektiv fagperson. Jeg har også en kvinnekropp, og mens jeg har jobbet med dette prosjektet, har mine egne erfaringer fra livet i denne kroppen og som mor fått ny mening».

Betyr dette at boka er et rent føleri, og uten egentlig nytte? Hvis noen vil hevde det, så skal det sies at kvalitative metoder som intervju, deltakende observasjon og dokumentanalyse er grunnleggende i sosialantropologiske studier. Disse metodene er ansett å gi en detaljert forståelse av enkeltmenneskers erfaringer og sosiale fenomener, i motsetning til sosiologiens kvantitative tilnærming. Bjørnhaug Johansens 152 referanser fra medisin- og samfunnsforskning, bidrar godt til å plassere boka i et større landskap.

Nå kan hun også lene seg til helseminister Jan Chr.Vestre (Ap) offentlige erkjennelse som kom 3. oktober 24, nesten på datoen ett år etter Bjørnhaug Johansens første salgsdag for boka, nemlig 2. oktober-23. Da la Vestre frem Norges første kvinnehelsestrategi, og erkjente: «Kjønn «har en fundamental betydning for vår helse, ikke bare for hva slags helse vi har, men også for hva slags behandling vi får. Og likevel, dere, så er det altså sånn at manglende kunnskap om betydningen av kjønn og kvinnehelse fortsatt er et fenomen i Norge.  For eksempel et kvinnehjerte er i gjennomsnitt 30 prosent mindre enn et mannehjerte, og likevel snakker vi bare om «hjertet» som sådan – aldri om mannehjerte. Høyt blodtrykk utvikles forskjellig hos kvinner og menn, og det er ulik risiko for organskader og hjertesykdom. Likevel snakker vi bare om «høyt blodtrykk», aldri om «høyt blodtrykk hos menn». Eller når det kommer til enkelte legemidler. Dere, det er kjønnsforskjeller i medisinskapet. Vi vet at det er kjønnsforskjeller knyttet til kroppsvekt og fettvev, og stort sett alle piller er laget, dosert og lagret i standardpakker som er porsjonert for menn. Én paracet er én paracet. Og dere, sånn kunne jeg ha fortsatt. Ikke til forkleinelse, gode venner, men til forståelse og til erkjennelse. Erkjennelse av at det er biologiske forskjeller mellom oss. Erkjennelsen av at samfunnet ikke har gjort nok.  Og erkjennelsen av at samfunnet ikke har prioritert». 

Bente Milde